Høyesterett skal den 27. august behandle en sak om erstatning for støy fra utbyggingen av E18 Vestkorridoren. Partene er Statens Vegvesen og naboer til E18, men avgjørelsen kan få betydning for flere som er påvirket av støy og støv fra store og langvarige infrastrukturprosjekter.

Sakens bakgrunn: Grunneier vant frem i lagmannsretten
Utbyggingen av E18 Vestkorridoren er et av landets største samferdselsprosjekter. Hovedfartsåren inn til Oslo skal oppgraderes, samtidig som den holdes åpen for trafikk, med alt det innebærer av forstyrrelser og forurensning. Byggeperioden vil vare i minst åtte år.

Saken som nå skal opp for Høyesterett handler om retten til erstatning for både de varige og de midlertidige ulempene som følger av utbyggingen. Det sentrale spørsmålet Høyesterett skal ta stilling til er om de midlertidige ulempene, som støy og støv fra anleggsarbeidene, kan være så tyngende at de gir rett til erstatning – selv om disse ulempene er forbigående.

Ulemper som er forbigående faller vanligvis innenfor det en nabo skal tåle etter naboloven § 2 og forurensningsloven § 56, også når de låner bort arealer til anleggsarbeidene, jf. ekspropriasjonserstatningsloven § 8.

Åtte år fremstår ikke midlertidig for barn eller eldre

I Asker og Bærum tingrett ble grunneiernes erstatning for midlertidige ulemper satt til kr. 0. Borgarting lagmannsrett kom derimot til at ulempene for fem av seks grunneiere i saken var såpass omfattende og langvarige at ulempene overskred det en boligeier skal tåle.

Lagmannsretten peker blant annet på at åtte år med anleggsarbeid er en lang periode spesielt for barn og eldre:

«[T]ålegrensen [er] høyere der ulempene er av midlertidig karakter. Lagmannsretten mener dette ikke er avgjørende i denne saken. Retten er ikke kjent med at domstolene har vurdert ulemper fra anleggsarbeider med den varighet vi har i denne saken. Til dette kommer at arbeidene er omfattende, og skjer i et tett bebygget område. For et barn på ti år fremstår ikke en anleggsperiode på åtte år som midlertidig. For en person som er i eller nærmer seg pensjonsalderen, kan åtte år utgjøre en stor del av forventet gjenværende botid i boligen.»

Anleggsarbeidet “låser” boligeierne
Lagmannsretten skriver at det i vurderingen av om erstatning skal utmåles er avgjørende om det er rimelig å tilkjenne erstatning. Til dette spørsmålet skriver retten at anleggsarbeidene er av en slik varighet og omfang at det i praksis låser beboerne til eiendommene, uten mulighet for å selge og flytte hvis behovet oppstår:

«Retten vil også vise til at eiendommene under hele den langvarige anleggsperioden – i alle fall frem til den nærmer seg avslutningen – nærmest må anses som umulige å realisere uten betydelige tap. Dette gir en innlåsingseffekt for grunneierne som også underbygger at det bør tilkjennes erstatning».

Erstatningen ble satt til verditapet ved eiendommene før og etter anleggsarbeidet ble iverksatt.

Avventer behandling i Høyesterett
Det var Statens vegvesen som anket saken til Høyesterett, som besluttet å ta saken til behandling den 27. august.

Lagmannsrettsavgjørelsen finner du her.

Dæhlin Sand advokatfirma har bistått klienter langs strekningen som fikk tilkjent erstatning i det samme utbyggingsprosjektet, men er ikke involvert i saken som nå skal opp for Høyesterett. Du kan lese mer om vår sak her og på Lovdata.

Du kan lese mer om saken som skal opp i Høyesterett på Rett24 her, og Aftenposten her.